Elisabeths grønne spatak

Sommeren 2016 var Elisabeth Fagerland på Tjønnås Økogard.

Kyrne rauter.

Sommeren 2016 var jeg så heldig å få tilbringe noe tid på Tjønnås Økogard gjennom Grønt Spatak. Til tross for en spennende ferie med lange utenlandsturer og interrail er det disse rolige dagene med familien Skårdal jeg husker aller best.

Jeg var nok litt redd i bilen på vei til gården, da jeg for alvor skjønte at jeg skulle tilbringe 10 dager med en fremmed familie i en utilgjengelig bygd langt hjemmefra. Heldigvis, allerede morgenen etter, ble uroen erstattet med ren lykke og forundring over dette fantastiske stedet jeg fikk bo på.

Oppgaven min var å trene nordlandshesten Heine og ellers hjelpe til der de behøvde noen ekstra hender. Det resulterte i flere ‘første ganger’ for ei byjente som meg, blant annet fikk jeg slynge honning og trossa høydeskrekken gjennom å sette opp mitt første stilas. Jeg og Svein Olav dro på hyttetur og fisket fjellørret som vi sammen med Gunleik røykte over einer. Jeg plukket molt og sanket sauer med Torild og gjeterhundene, og vi spiste lange måltider med diskusjoner rundt landbruk og økologi. I øyekroken fulgte vi med på kyr, sau og høner som tusla utenfor kjøkkenvinduet.

Jeg kan med hånden på hjertet si at disse dagene er noe av det fineste jeg har vært med på. Jeg er så utrolig takknemlig over at Grønt Spatak satte meg i kontakt med disse nydelige menneskene og gav meg denne opplevelsen til tross for tom lommebok og manglende erfaring.

I dag studerer jeg selv økologisk landbruk på Sogn Jord- og Hagebruksskule. Hvem vet, om noen år er det kanskje jeg som tar i mot ei redd byjente og viser henne at gresset tross alt er litt grønnere på den andre siden.

 

Teksten er skrevet og bildene er tatt av Elisabeth Fagerland.

Hardt arbeid.

Til tross for en spennende ferie med lange utenlandsturer og interrail er det disse rolige dagene med familien Skårdal jeg husker aller best.

Hesten Heine beiter.